mandag 18. februar 2013

Ulvehiet.

Nå vil jeg ikke si så mye enda, men jeg har nylig gjenopptatt kontakten med mine venner finans-jediene, og nye fremstøt på Ulveblues-fronten er like om hjørnet. Men i mellomtiden - under følger første kapittel i den reviderte og tungt illustrerte tekst-versjonen av Ulf Gråbeins historie.

ULVEBLUES.
Av Tore Knutsen.

"Flokkens styrke er ulven, og ulvens styrke er flokken."
Rudyard Kipling, Jungelboken (1894).

1. Ulvehiet. 

Den våren Ulf Gråbein kom til verden, klorte vinteren seg fast til langt ute i mai. Det siste snøfallet kom faktisk kvelden før natten da faren hans gikk i bekymret sirkel utenfor ulvehiet. Først utpå morgensiden hørte han den første valpen gråte der inne, og ikke veldig lenge etter ble Ulf født, som den siste av fire søsken.

Det tok halvannen uke før ulvungene kunne se, men deretter vokste de til ganske så fort. Den tredje uka kunne de også høre, melketennene kom til syne, og de begynte å kravle på oppdagelsesferd i og omkring ulvehiet. Nå hadde våren endelig fått overtak på vinteren, og spennende småkryp summet mellom vårblomstene.
Før valpene skulle sove fortalte Mamma og Pappa Gråbein dem historier om alt det skumle som fantes ute i Villmarka. Dette var ikke for å gi de små vonde drømmer, men for å forberede dem. Der ute levde man etter Villmarkas Lov, som sier at alt mindre enn deg selv, eller flokken din, er mat. Som du kanskje vet er ikke ulvevalper videre store, og det var derfor viktig at de lærte å passe seg for bjørnen, ugla, hauken, gaupa, jerven, ørnen og reven. Men et dyr var skumlere enn alle de andre. Et foreldrene bare hadde sett få ganger, og på veldig lang avstand. Det var menneskedyret. 
  
"De fleste menneskedyr bor langt borte i Menneskeland," fortalte Pappa Gråbein alvorlig. "Men noen ganger kommer de også hit til Villmarka for å jakte og fiske." Mamma Gråbein brøt inn: "Noen menneskedyr blir født i rullende huler. I disse beveger de seg fram og tilbake på store flate stier dekket av svart stein."

"Hulene både lukter og bråker aldeles forferdelig," tilføyde Pappa Gråbein. "Ja, alt disse dyra gjør bråker. Jeg tror de er allergiske mot stillhet." Valpene var usikre på hva allergisk var for noe, men det hørtes for farlig ut til at noen ville spørre. 
"Ja," sa Mamma Gråbein. "De hater den i hvert fall. Nesten like mye som de hater trær." Nå klarte ikke Ulf å la være og spørre: "Hvorfor hater menneskedyra trær?"

"Jeg vet sannelig ikke," sa Mamma Gråbein. "Men de kan visst ikke se en skog uten å hugge den ned." Etterpå drømte Ulf at han var helt alene i en kjempesvær skog av trestubber. Det var den tristeste drømmen han hadde hatt.

To store ting skjedde neste uke. Den ene var at ulvevalpene spiste kjøtt for første gang. Ettersom ulven er en kjøtteter var dette naturligvis stort for de stolte foreldrene. Men den andre tingen som hendte var faktisk enda mer stas.

Nå vet ikke jeg hvor godt du kjenner ulver, men uling er noe av det de liker aller best å gjøre, med kor-uling som klar favoritt. Ulver bruker en hver anledning som unnskyldning for å ule litt. De uler når de våkner, når de skal legge seg, før en jakt, etter en vellykket jakt, etter en mislykket jakt, når de er glade, eller triste... Så derfor, når den ene valpen etter den andre begynte å ule etter rådyrsteika, og den spe ulvebluesen fylte hiet med vellyd, fikk både Mamma og Pappa Gråbein en tåre i øyekroken.

I tiden som nå fulgte tok ulveparet sine førstefødte med på turer i Villmarka, hvor de beveget seg lenger og lenger bort fra ulvehiet. Og endelig, på slutten av sommeren, låste ulvene av hiet, og den lille flokken la ut på langtur. Lite ante lille Ulf Gråbein at hans lykkelige dager som flokkdyr snart var over.
Neste: Menneskedyra kommer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar